57 dager

Det er rart å tenke på at om 57 dager, gjør jeg meg klar til å reise til Norge igjen. Jeg skal pakke ned tingene mine, pakke ned livet mitt her i Usa. Jeg reiser fra plassen som har vært hjemme mitt i 10 måneder nå. Reiser fra personene som har vær her for meg i vonde og gode dager. Familien min! Det skremmer meg igrunnen litt. Får kommer jeg noen gang til å treffe de igjen? Blir veldig rart å ha bodd med noen i nesten ett år, også aldri se de igjen. Har selvfølgelig hatt dager der jeg kunne ønske jeg bare kunne dratt hjem og aldri sett de igjen. Men alt i alt håper jeg ikke på det. De betyr så ufattelig mye for meg. De tok meg jo faktisk inn helt frivillig for et år, uten at de kjente meg. Hvor snilt er ikke det? Jeg er hvertfall veldig takknemlig for alt de har gjort for meg. 

Jeg har vært borte i 269 dager. På de dagene har jeg lært utrolig mye om meg selv og mye kunnskaper som er nyttige i livet. Jeg har blitt en annen person, veldig forandret. Men samtidig er jeg den samme rare, sprøe Nathalie jeg alltid har vært. Akkurat nå er jeg veldig klar for å hjem til Norge, men samtidig ikke. Jeg ser så utrolig fram til å treffe venner, familie, katten og bare sove i min egen seng. Det tror jeg skal bli helt fantastisk. Men det blir rart å. Ingenting er jo det samme når jeg kommer hjem. Ingenting er som før jeg reiste. Ting har skjedd, og folk forandrer seg. Så hva skjer når jeg kommer hjem? Jeg vet jo ikke hva som er annerledes og hvordan folk er nå. Det blir rart. Kan ikke late som jeg aldri reiste. Jeg vet ikke engang hvordan jeg skal hei til folk. Alt blir bare så rart!. Og hvordan skal jeg beskrive det jeg har opplevd. Det går jo ikke an. Veldig vanskelig. Jeg vil heller ikke reise fra Usa. Har jo bodd her i ett år nå, man blir jo vandt til det. Her har jeg vennene mine, familien min, tingene mine. Husker når jeg kom hit, så slett jeg veldig med kultursjokk. Men nå blir det jo omvendt. Nå må jeg vende meg til en ny hverdag igjen. For folk som mener Norge og Usa er nokså likt tar helt feil. Det er som dag og natt. Veldig forskjellig. Aner ikke hvordan jeg skal forklare at det er annerledes engang, men alt er bare forskjellig. Folk, mat, og ja ALT! 

Beklager for et litt stusselig innlegg, hehe! Men jeg måtte få ut litt tanker! For jeg vet ikke hva jeg tenker fortiden. Jeg kan gå en dag, og ende opp med å gråte fordi jeg ikke vil hjem, og den neste fordi jeg vil. Man blir ikke klok på dette. OG man tenker på det hele tiden. Skikkelig tungvindt! 

 

Ingen kommentarer

Postet av:
Dato: 03.05.2014 Klokken: 13:26 -


Skjønner at du rives mellom din nye familie og oss her hjemme. Etter nesten ett års fravær er det helt naturlig. Men vi er akkurat de samme som før du reiste. Vi har ikke opplevd det kultur-sjokket som du har. Men vi gleder oss veldig til du er hjemme igjen, og garanterer at du vil tilpasse deg veldig fort. Men at du vil ha nytte av dette året senere i livet er jeg helt overbevist om. Så nyt den siste tiden og på gjensyn 29 juni !

Skriv en ny kommentar